Søk
  • Maria Solberg

Skriket i natten


Spontant skjedde det, og i det øyeblikket sprang jeg. Sprang ut i natten for å søke fred, for å søke varme. For å desperat se deg smile igjen, innså jeg at jeg hadde tatt et valg. En sjanse som enten kunne flyte eller drukne. Den osene skumringen som lå over byen hadde en esens av noe jeg ikke greide å forutse, men redselen ruset ga meg tok over, og jeg ville kjenne på det. Jeg løp, pulsen løp, hjerte løp, men fornuften stod stille. Så der var jeg fanget i byen som sakte men sikkert tok biter av sjelen min dag for dag, og jeg lot den. Jeg stod der ved fortauskanten, føttene mine var omringet av kastanjer delt på midten, skittene blader og et stille brøl om at mørket ble mørkere. Jeg frøs ikke, redselen og sårene varmet kroppen. Jeg strakk ut hånden og den første fremmede stemmen sa "hei". Hestehalen strammet og stemmen strammet seg i det jeg svarte tilbake. Jeg satt i ukjent terretorium nå, men det var greit., hadde vært der en stund allerede. Ingen å stole på, ingen med rent blond, ingen med tydelig røst. Jeg følte ingen utrygghet i det jeg entret den hvite bilen, for om dette var en en ren sjel eller ingen sjel hadde ingen betydning Jeg viste at det som skulle møte meg var den frykten jeg hadde ventet på. Så vi kjørte gjennom natten, mens tiden gikk, stod øyeblikket stille.

Spranget er sjeldent, man gjør det ikke lenger. Higer etter et svar, streber i motgangen. Hun levde heller med en kniv mot strupen, istenfor å ikke leve i det hele tatt. Faren for å bli skjært i var større enn noen annet, og i kveld skulle hun få bli skåret i. Så der stod hun da, fremme ovenfor den delte kastanjenøtten. Så gjennomsiktig og ren som vann på den ene siden, så kald og mørk som bly på den andre. I kveld var du mørk som natten, og øynene dine ga ikke antydning til liv. De var svarte, døde og det at du ikke var alene, men fortsatt var så alene gjorde meg varm.. For det som var forskjellen på deg og meg var at jeg lot meg bli skåret i, lot blodet renne gjennom årene, lot pulsen klaffe i en takt man ikke kan føle på, men alikevel kjenne. Du derimot er allerede skåret opp i mange biter der nede på det harde betonggulvet, og når morgendagen kommer og månen fortsatt er der, men gjemt bak horisonten prøver du sakte men sikkert å få bitene til å passe sammen...mens når mørket kommer faller de sakte men sikkert fra hverandre igjen, og du sitter der alene, bare du, mørket og masken revet av.

-Det er du som skriker høyest når natten entrer sin visitt.


63 visninger
Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Twitter Icon
  • Grey Pinterest Icon
  • Grey Instagram Icon
  • Grey Snapchat Icon
Instagram@hippiemuse

© 2023 by Arianna Castillo​. Proudly created with Wix.com

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now