Søk
  • Maria Solberg

Den sorte rosen


Hun er forelsket i noe som aldri kommer til å vare. Men nå, nettopp nå er det sterkt og jeg kjenner det bruser i hele kroppen. Jeg vet mange av mine nærmeste ikke skjønner denne følelsen og jeg vet at jeg må løsrive meg fort, men jeg greier det ikke. Jeg har vært forelsket lenge nå, og vi har et elsk/ hat forhold. Det er en slags storm som du vet kommer, en kribling under hunden som bare skiler og får alle blodårene til og syntes og hele kroppen koker av adrenalin. Jeg går der gjennom "gaten" på flyplassen og jeg blomstrer. En sort rose som fortsatt skimter et snev av farge. Det ligger i smilet, fargen ligger der og den smitter, smitter forbipasserende som nærmes hennes nærvær. Hun har den effekten, hun er giftig, men samtidig så fristende. Du vet når du ikke burde røre rosen i fare for å bli stikket av tornen..

Det skimtes ingen torner når hun er ute blant ukjentheten, ute blant folk som ikke kjenner henne, ute blant bygninger som er nye og lukter som er annerledes. Da er hun bare vakker i sinnet. Hun utstråler noe som ikke kan beskrives, og hun får gåsehud bare av tanken. For når hun er lykkeligst er når hun sitter på en ukjent flyplass med stemmer i det fjerne hun ikke forstår, skitne penger i lommeboken som har vært i mange sine hender tidligere før de havnet i hennes. Små mynter som ikke har noe verdi, men allikevel samles på i håp om og få bruk for de. Når hun sitter der og venter alene på at et nytt fly som skal frakte henne til ukjentheten er hun levende. Hun kjenner at hun er tilstede, at underlaget under skjelver, kroppstempraturen veksles gradevis, pulsen slår og nysgjerrigheten gjør henne svimmel. En slik følesle du kjenner når noen rører noe ved en. De forstår det ikke, at hun tør å bare reise ut der på egenhånd med ingen sikkerthet eller trygghet. "Hva hvis det skjer noe sier de?" Men det er det de ikke skjønner, det er jo nettopp det hun vil, at det skal skje noe. Hun er mer redd for å kjenne at pulsen ikke er tilstede enn å bli fanget i en tilværelse av eksistens. Den følelsen du kjenner når du bare er der, og det er ikke du som rører ved en, men verden rundt lever. Det er du som blir styrt av omgivelsene og omgivelsen blir ikke styrt av deg. Du bare er... Det er hun livredd for, livredd.

Cobra´n

Forkledd i en slags menneskedrakt ( Hvor enn hun møter motgang hindringer, spise albuer, folk som er ute etter å knuse henne, kommer de ikke lenger enn skinnet. Hun vil aldri knuses, aldri stoppe å puse med hjertet.

Rosen

Forkledd i svart maling ( Bare de utvalgte greier å tyde en rødlighet gjennom det sorte, en sårbarhet som ligger i overflaten, i smilet. En harhet så kald at den fort blomstrer hvis noen greier å vanne den riktig.

Gammel dame

Med tydelig markerte blodårer forkledd i filter etter filter. ( En sjel som har vandret lenger enn henne selv. Ingen forstår de store bildene hun lager, drømmen om det ekte og levende. Drømmen om en verden uten falskheten, drømmen om ekte kjærlighet. Den tiden man strebe for det man ville ha, og gikk gjennom en storm av årstider for å røre den man virkelig elsket.

Hun lever i en ny tid i en gammel sjel, men hun vet at selvom tiden er ny, kommer hun aldri til å bli styrt av den på den måten vinden vil. Hun vil alltid styre omgivelsene gjennom en palett av farger. Hun vil så sårt at noen skal styre penselen litt, men hun vet ikke om hun greier det...

Kjærligheten om frihet er noe av det vanskeligste å gi slipp på, fordi ingen vil vel miste ansikt og la lerretet forbli umalt.

God natt


0 visninger
Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Twitter Icon
  • Grey Pinterest Icon
  • Grey Instagram Icon
  • Grey Snapchat Icon
Instagram@hippiemuse

© 2023 by Arianna Castillo​. Proudly created with Wix.com

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now